Kategori: Blogg

av Jasper Kroon, fagleder i Solhatt økologisk hagebruk AS

Mesteparten av kepaløken i Norge dyrkes fra setteløk, også kalt stikkløk. Dette er nemlig den sikreste metoden for å oppnå god avling. Men det finnes to andre dyrkingsmetoder: direktesådd og plantet løk. Direktesådd løk er den dominerende dyrkingsmetode på kontinentet, men på grunn av en kort vekstsesong er det lite aktuelt i Norge.

Å dyrke kepaløk fra forkultiverte planter var vanlig på 1970 og 80-tallet før maskinell setting av løk var mulig. Men planting av forkultivert løk er en krevende metode, og riktig oppal og rask etablering etter utplanting er helt avgjørende for et godt resultat. Vår erfaring er at skallkvalitet og lagringsevne av plantet løk er bedre enn av løk fra setteløk. Derfor er det verdt å se litt nærmere på denne metoden.

Sortsvalg

Vi anbefaler å velge middels tidlige sorter med høyt tørrstoff-innhold som er gjennomprøvd i Norge. Aktuelle sorter er de gule sortene Stuttgarter Riesen og Laskala, i tillegg til de røde sortene Red Baron og Robelja. Også banansjalott Zebrune egner seg godt.

Oppal

Kepaløk har, i likhet med purreløk, en oppalstid på ca. 8 uker. Vi anbefaler å forkultivere kepaløk i små potter eller pluggbrett. Pottene eller pluggene bør være minst 75 ml store. Det kan være en fordel å bruke såjord innblandet tangmel. Tangmel inneholder nemlig naturlige næringsstoffer og aminosyrer som fremmer plante- og rotveksten til løkplantene som, i utgangspunktet, har et relativt svakt rotsystem. Anbefalt mengde er ca. 1 teskje tangmel per liter såjord. Vi anbefaler å så 4-5 frø per potte eller plugg for å oppnå et optimalt planteantall. Etter spiring kan plantene gjerne stå relativt kjølig (12-18°C). Temperaturen bør ikke komme over 20°C. I ulike dyrkingsbeskrivelser kan man lese at småplantene bør kortdagsbehandles, dvs. at i de siste 2-3 ukene av oppalet må plantene ha 12 timer lys, og 12 timer mørke per døgn. Dette motvirker for tidlig løkdanning. Vår erfaring er at det ikke er nødvendig ved utplanting før 15. mai.

Vekstskifte, jord og gjødsling

Kepaløk har et relativt grunt og lite forgreinet rotsystem som utvikler få rothår. Kepaløk må derfor dyrkes på tørkesterk jord med god struktur og næringstilstand. På jord med lavt fosfornivå er det en fordel med høy forekomst av soppen mykorrhiza i jorden. Mykorrhiza utvider plantens nettverk for næringsopptak, og bidrar positivt med opptak av fosfor og flere mikronæringsstoff. Nettopp kepaløk drar mye nytte av symbiose med mykorrhiza.
Det bør det gå minst 4-5 år mellom hver gang man dyrker løkvekster på samme areal. Det er viktig med riktig plassering i vekstskifte. Gode forkulturer er grønngjødsel, poteter og belgvekster. Mindre gode forkulturer er kål og vekster fra meldefamilien, som ikke danner symbiose med mykorrhizasopp. Kepaløk er næringskrevende, men man bør unngå fersk husdyrgjødsel. For mye lettløselig nitrogen i vekstperioden kan føre til utfordringer med skadegjørere.

Utplanting og etablering

Anbefalt planteantall per kvadratmeter er ca. 35-40 planter. Ved et gjennomsnitt av 3 planter pr plugg vil det si en avstand på 30x25cm eller 40x20cm mellom pluggene. I hobbyhager kan man eventuelt plante litt tettere. Det er viktig å vanne plantene godt før planting, men enda viktigere etter planting. Pluggene bør ikke tørke ut.

Plantestell og innhøsting

Når plantene har etablert seg er det viktig å holde ugresset nede. Man kan med fordel bruke gressklipp eller gammelt høy som jorddekke. Dette hindrer fordamping, virker mot ugress, og beskytter jorden mot sterk sol. I vekstsesongen bør plantene ha jevn vanntilgang. Dryppvanning eller svetteslange kan anbefales. Ved tegn til næringsmangel kan det gjødsles med pelletert hønsegjødsel eller bokashivæske. Innhøsting, tørking og lagring foregår på samme måte som kepaløk fra stikkløk.

Kilder: Gartnerhallen, Agropub og ikke minst egen erfaring

Her finner du utvalget med kepaløkfrø:

av Maria Berg Hestad

(det er en del lenker til Maria sin blog i dette innlegget)

Svaret på dette er både ja og nei. Det kommer litt an på hvilken sort du dyrker og hva du vil oppnå, men i de aller fleste tilfeller er svaret nei!

Nei for å spises

Dersom du dyrker agurker kun for å spise og liker å kjøpe nye frø hvert år, så trengs ikke pollinering for at agurker skal modne frem.  Det er noen unntak (se under), men de aller fleste salat- og slangeagurksorter i salg i dag, er såkalt partenokarpe. Parteokarpi vil si at de kan sette frukter uten befruktning. Her skiller slangeagurk seg fra sylteagurk, men også fra sine slektninger squash og gresskar, som MÅ pollineres for å gi noe særlig størrelse på frukten.

Stresset bitterhet

Tidligere kunne agurkene utvikle bitterhet dersom de ble pollinert. Derfor var det et vanlig tips å fjerne hann-blomstene på plantene for å unngå at de skulle bli bitre. Men hos moderne sorter er bitterheten avlet bort, så du trenger ikke fjerne hann-blomstene for å få bitterfrie frukter. Men det kan likevel være et tips å fjerne hann-blomstene, så fruktene ikke utvikler frø. Utviklede frø i de overvokste agurkene kan være irriterende å finne i salaten. Høster du derimot agurkene før de er overmodne, vil du ikke merke frøene, så det er uansett et bra tips å høste fruktene ofte. Da vil plantene også produsere mer, og du trenger ikke tenke på å fjerne hannblomstene, som kan være et møysommelig arbeid på store planter.

Når det er sagt, så er det andre årsaker til at agurker likevel kan bli bitre, som ikke har med pollineringen å gjøre. Stress (tørke, varme og sterk sol) kan også forårsake bitter smak.

Partenokarpe i over 100 år

Jeg trodde tidligere at partenokarpe sorter også var F1-hybrider, men det har ingen sammenheng. Vanlig agurk har vært partenokarpe i mer enn 100 år. Det vil si at alle sortene som er utviklet de siste 100 årene kan danne frukter uten befruktning. Frem til omtrent 1970-tallet hadde alle vanlig agurk-sortene både hunn- og hannblomster. På 1960- og 1970-tallet startet utviklingen av F1 agurk-sorter som får kun hunnblomster. Sistnevnte kan følgelig ikke få frø, noe som gjør at jeg behandler disse som lørdagsgodt.

Ja – dersom drue/sylteagurk og frø

Unntakene er drue- og sylteagurksorter, der mange ikke er partenokarpe og derfor vil trenge pollinering for å sette frukt. Det finnes partenokarpe sorter og F1-hybrider blant disse også, men de er ikke like vanlig. Dette er også sorter som trives bedre utendørs, slik at pollinering vanligvis går ganske bra av seg selv. Jeg mistenker at sorten Lemon ikke er partenokarp – fordi den gir ikke frukter innendørs, men kaster de rundt seg når den står på friland. (Pollinering).

Alle agurksorter må pollineres dersom du vil ta egne frø av de. Da må pollen fra hannblomsten nå støvbærere til hunnblomsten. Agurkplantene, (ikke hybrider) produserer selv begge typer blomster. Lær å se forskjell på hann- og hunnblomster her. Har du flere sorter agurk som du dyrker sammen, har de en tendens til å krysspollinere hverandre, så tar du frø av en tilfeldig frukt, vil den sannsynligvis bli en blanding. Det kan være spennende, men også frustrerende dersom “barnet” får alle de dårlige egenskapene til foreldrene, noe du ikke oppdager før plantene er utvokst.

Ett stort takk til Jasper Kroon hos Solhatt for gode innspill i denne saken, som viste seg å ha en kompleks historie, men med en veldig enkel konklusjon:

De aller fleste agurkdyrkere trenger ikke skjenke pollineringen en eneste kalori.

av Jasper Kroon, fagleder i Solhatt økologisk hagebruk AS

Grønngjødslings- og fangvekster er vekster som vi dyrker for å tilføre jorda næring, og for å forbedre jordfruktbarheten. Grønngjødsling er en langsiktig investering i jorda som lønner seg. Grønngjødslings- og fangvekster bidrar til å:

• fange overflødige næringsstoffer
• binde nitrogen fra luften
• stimulere jordlivet
• forbedre jordstrukturen
• forebygge jorderosjon
• stimulere insektlivet
• øke jordas innhold av organisk materiale

Fanger overflødige næringsstoffer

Grønnsaksvekster etterlater seg etter innhøsting en del overflødige næringsstoffer i jorda, særlig vekster med et grunt rotsystem som løk. Dessuten fortsetter frigjøringen av næringsstoffer i jorda utover høsten. For å hindre utvasking av spesielt nitrogen, er det en fordel å så vekster som kan fange næringsstoffene. Det er en fordel å velge fangvekster som spirer og etablerer seg raskt, som for eksempel bokhvete, havre, oljereddik og hvitsennep. Vi tilbyr en fangvekstblanding som inneholder mange av disse vekstene.

Binder nitrogen fra luften

Alle vekster i erteblomstfamilien (belgvekster) lever i symbiose med Rhizobium-bakterier, og har evnen til å binde nitrogen fra luften. Nitrogenet blir produsert og lagret i belgvekstenes rotknoller. Belgvekstene trenger det fikserte nitrogenet delvis selv, men mye av dette kommer også andre vekster til gode. Et for høyt nitrogennivå i jorda kan hemme samarbeidet mellom belgvekster og Rhizobium-bakteriene. Dette er grunnen til at man ikke skal gjødsle belgvekster for mye. Eksempler på belgvekster som brukes til grønngjødsling er åkerbønner, perserkløver, blodkløver og vikker.

Stimulerer jordlivet

Grønne planter produserer karbohydrater (sukker) gjennom fotosyntese. Opptil 30 % av disse karbohydratene blir skilt ut av planterøtter i jorda. Disse såkalte roteksudatene er den viktigste kilden til energi for mikrolivet i jorda. I bytte får plantene blant annet vann og næringsstoffer. Denne symbiosen er veldig viktig for karbonbinding i jord og jordstrukturen. Andre større jordorganismer som meitemark, spretthaler og midd lever av de planterestene som grønngjødsel etterlater seg.

Jo større plantemangfold, og jo lenger jorda er bedekt av levende planter, jo bedre er det for jordlivet. Ulike planter har et ulikt rotsystem, røttene trenger ned i ulike jordlag, og dette stimulerer ulike deler av jordlivet. En artsrik blanding sørger derfor for et mangfoldig og aktivt jordliv. Vi kan tilby to artsrike blandinger som består av minst 10 arter: Blomsterstripeblandingen og Meitemarkblandingen.

Forbedrer jordstrukturen

Grønngjødsling bidrar til å forbedre jordstrukturen på forskjellige måter. Røttene til de ulike grønngjødslingsvekstene trenger nedover i jorda og etterlater seg rotkanaler. Vekster i grasfamilien har et relativt grunt, men tett rotsystem. Vekster i korsblomstfamilien og ulike belgvekster (luserne og åkerbønner) derimot har et rotsystem som går relativt dypt.

Grønngjødslingsvekster bidrar til å bygge jordstruktur gjennom symbiosen med jordlivet. En biologisk aktiv jord er nøkkelen til god jordstruktur.

Forebygger jorderosjon

Bar jord er utsatt for jorderosjon som følge av rennende vann eller vind. Når jorden er dekket av planter blir jordpartiklene bundet av planterøttene, og øker jordas infiltrasjonsevne. Bruk av grønngjødslingsvekster er med på å forebygge jorderosjon, særlig på hellende terreng.

Stimulerer insektlivet

Et tett og variert plantedekke fungerer som tilholdssted for mange billearter, ulike edderkopper og andre insekter. I tillegg tiltrekker blomstrende grønngjødslingsvekster som kløver, honningurt og bokhvete seg pollinerende insekter. Dette mangfoldet bidrar blant annet til å holde skadeinsekter i sjakk.

Øker jordas innhold av organisk materiale

Levende planter tilfører jorda store mengder organisk materiale, både gjennom roteksudater og planterester. Dette materialet gir energi og næring til nesten hele økosystemet i jorda. I jorda foregår det mange komplekse nedbrytings- og oppbyggingsprosesser. Når planterestene blir brutt ned i jorden blir det dannet mold. Mold er med på å forbedre jordstrukturen og holde fast på næringsstoffer og vann. Moldrik jord gir generelt bedre vekstforhold.

Nedenfor finner du en oversikt over de ulike grønngjødslingsvekster vi tilbyr, når de kan sås og til hvilket formål.

Bestill grønngjødsling her

Kilder

• Agropub
• Vitalanalyse
• Norsk Landbruksrådgiving

av Håkon Mella

Du ønsker ferskt, næringsrikt og egendyrket grønt på bordet hver dag? Det kan la seg ordne. Her får du oppskriften på hvordan du på en enkel måte og med billige ingredienser kan dyrke salatgrønt innendørs – året rundt.

Det å kunne fylle salatbollen med ingredienser fra egen avling er tilfredsstillende. Det vet vi som er glad i å dyrke grønnsaker. Og når du også kan gjøre det når gradestokken viser 15 blå ute er det ekstra deilig. Reddiker, brokkoli, rødkål, solsikker, bukkehornskløver. Listen er lang. Det er utrolig hvor mye vi kan dyrke innendørs, på liten plass og på kort tid. Vi bare høster plantene når de er små, og sår på nytt.

Mikrogrønt – en del av den “nye” salaten

Det ligger i ordet hva vi snakker om; “mikrogrønt”. For det er akkurat det det er. Små, grønne planter. Eller røde, Eller lilla. Her kan du velge fargen du vil. Fellesnevneren er at vi høster dem når de har fått noen få blader og er ca 5 til 20 centimeter høye. Det er altså ikke selve grønnsakene vi er ute etter, men småplantene. Små spirer, dyrket i jord. Stappfulle av næring og knasende friske. De dukker ofte opp i salatblandinger og på spisesteder. Men du kan lett dyrke de selv hjemme.

Lange, saftige stilker på kort tid

Metoden beskrevet her skiller seg litt fra den tradisjonelle måten å dyrke mikrogrønt på innendørs. Når en dyrker mikrogrønt, eller “baby leaf” salat, trenger man som regel mye lys (ofte kunstig om vinteren), og mer tid fordi man er ute etter bladverket. Her er vi mer opptatt av høyden på plantene, enn størrelsen på bladene. Vi trenger nesten ikke lys. Bare så de får produsert klorofyll i to-tre dager. Mye mindre plass (hvis vi måler avlingen i gram per areal), og de er høsteklare etter i overkant av en uke.

På minimal tid, men med maksimal næring

Vi er ute etter lange stilker og få blader. Da får vi fanget opp all næringen som kommer med frøet. De får også tatt opp litt av næringen fra jorda, og litt solenergi gjennom klorfyllet. Stilkene blir juicy, smakfulle og sprø. Da får vi friskt salatgrønt som oser av sunnhet og som vi kan høste til salaten, på brødskiva og ha i middagen – eller oppå den, som et spennende garnityr.

Du trenger få ingredienser

For å dyrke frem bladgrønt til kjøkkenet er det ikke så mye du trenger. En tett beholder, litt næringsrik jord, frø og avispapir. Så er du i gang. Ikke tar det lang tid heller. Det tar såvidt litt over en uke fra du sår til du kan høste, alt etter hvilken vekst du dyrker.

Her er fremgangsmåten:

• Legg frøene i vann over natten – i romtemperatur. Da spirer de fortere og jevnere siden alle får lik tilgang til vann og temperatur. Hvor mye frø du trenger å så samtidig må du eksperimentere litt med. Det kommer an på planten, størrelsen på beholderen – og hvor mye du spiser.
• Dagen etter fyller du en tett beholder med et 1, 5 til 2 centimeters lag næringsrik jord. Gjerne torvfri og/eller økologisk. Fukt jorden. Den skal være våt som en svamp.
• Det er bedre å bruke flere små beholdere framfor store, og heller så oftere. Det forenkler logistikken på høsting og evt lagring (kjøleskap). Firkantede beholdere er enklere å lage lokk til, framfor runde. (Skåler, ildfaste former og aluminiumsformer fungerer bra. Bruk det du har.)
• Så skal du lage et lokk av avispapir. Bruk et par sider, lokket skal bli 3-5 mm tykt og passe ned i “potta”. Du kan også bruke papp. Så legger du lokket i bløt i 10 minutter slik at det er gjennomvått.
• Det fuktige papirlokket stimulerer spirene til å strekke seg opp (frøene tror de ligger under jorda). Det sikrer jevnere spiring siden det er fuktig (og holder på fuktigheten i jorda), og du får jevnere høyde på plantene.
• Sil av frøene. Spre dem jevnt utover på toppen av jorda, så de ligger i ett lag.
• Legg lokket over og trykk tett nedpå.
• Sett beholderen mørkt (helst i romtemperatur), for eksempel i et skap, under benken, eller i en skuff.
• Etter 4 dager tar du dem frem. Du vil se at alle småplantene i samarbeid har løftet lokket opp. Et bevis på hvor sunne og spreke de er! Ta av lokket og sett dem i vinduskarmen. Det trenger ikke være et sørvendt vindu, for det er ikke mye lys som skal til. Vann plantene lett daglig.
• Etter noen dager er spirene klare til innhøsting. Klipp eller skjær over plantene og nyt deilig salatgrønt fra hjemmets gartneri!

Bestill frø til mikrogrønt her

Tips:

• Solsikkefrø: bruk solsikkefrø som er spesielt egnet for mikrogrønt. Den kortvokste typen med svart skall. Da slipper du rense plantene for skall. Svarte og hvite solsikkefrø, de som blir solgt som “fuglefrø”, slipper ikke frøskallet fra plantene på et tidlig stadie slik de svarte gjør.
• Bukkehornskløverplanter kan være litt bitre i den krydrede smaken, men bitterheten forsvinner med varmebehandling (putt dem i wok’en). Eller du kan dyrke dem kun i mørke – da blir ikke plantene grønne, men gule og uten bitterhet.

Metoden er inspirert fra boken “Year Round Indoor Gardening” av Peter Burke, ISBN 978-60358-615-3.