Kategori: Blogg

Flott artikkel om Solhatt i det svenske tidskriftet Viola.

av Loes van Alphen

Mye nedbør og kulde denne våren førte til forsinkelser i hagearbeidet. Det tok lang tid før jorden var tørket opp nok til at det var mulig å kjøre ut kompost på åkeren. Men til slutt har jeg klart å så og plante ut alle grønnsakene og blomster til denne sesongen. Jeg planter alltid mange blomster mellom grønnsakene, ikke bare fordi det er vakkert, men også for biene. Det skal derfor være blomster som er bra for biene.

Hvordan skaper man egentlig en bievennlig hage?

Når de blomstene jeg har sådd i kjøkkenhagen begynner å blomstre har biene allerede vært ute i flere måneder. Derfor har jeg prøvd å velge stauder og trær i hagen som også blomstrer tidlig på våren. Alt dette er bare litt ekstra i tillegg til alt det de finner i naturen.

Med hvilke vekster kan vi hjelpe biene gjennom hele sesongen?

Solhatt har laget en oversikt over bievennlige planter, når de blomstrer og om de har nektar og/eller pollen, men her skal jeg nevne noen av de mest vanlige vekster.

I mars/april kommer den første muligheten til å hente pollen: selje. Biene flyr på hannblomster, de såkalte gåsunger. Det er lett å plante selje, bare skjær av en gren fra ett tre og stikk den i jorden, da vokser det ett fint seljetre etter noen år. Men pass på at du tar en gren med gåsunger. Tidlig om våren kommer de første blomster, blåveis og hvitveis, for mange av oss et tegn at våren har kommet. Lokale aviser skriver til og med om denne gledelige begivenhet. Til biene er de en beskjeden pollenkilde.

Krokus er en av de første prydløkarter som blomstrer og det er ikke bare mennesker som er glad i dem. Men pga av snøen som ligger lenge i noen strøk kan nytten for biene være sen. Her henter biene nektar. Etter at selje er ferdig kommer de første trærne i midten av mai. Når du går tur er det flere steder du kan hører høy summing. Når du ser opp er det sikkert et blomstrende lønnetre i nærheten. Jo lenger du ser på kronen jo mer bier du ser. Hele kronen er en summende ball. Lindetrærne er også tiltrekkende men de blomstrer først i slutten av juni eller begynnelse av juli.

Den viktigste bieplanten som kommer i mai er løvetann, og den finnes heldigvis overalt. Plutselig er de ikke lenger ugress når de vokser i hagen, og de får stå på steder jeg egentlig ikke vil ha de, til etter blomstringen.

Samtidig er det fortsatt ikke så mange andre fargerike blomster å se, men litt mer usynlig blomstrer rips og solbær med mange små grønne blomster. Vi bor i skogen og selvom det er lite å se på første øyekast, er blåbærplantene fulle med små blomster. Biene finner blåbær som er spredt gjennom hele skogen, og rips og solbærbuskene i hagen. Litt senere, fra midten av juni, blomstrer også bringebær, både i hagen og i skogen.

Langsomt har vi kommet til sommeren og etter løvetann og bærblomstring kommer snart flere muligheter for biene. Det er for mange å nevne alle her.

Selv om mange arter er sagt til å være bieblomster så ser jeg store forskjeller i kjøkkenhagen i hva biene foretrekker. Den ’høye summingen’ opplever jeg når agurkurt og honnigurt blomstrer. Fordelen med honningurt, og andre grønngjødslingsvekster er at man vanligvis sår større mengder av de. Jeg sår hvert år honningurt i en femte del av kjøkkenhagen. Det er vidunderlig å komme nær den når den blomster. Først hører jeg biene, jeg går til flekken og jo nærmere jeg kommer jo mer bier jeg ser og hører. Hele overflaten ser ut til å bevege seg av bier.

Når jeg sår honningurt blander jeg den med halvparten perserkløver. Det kan også være hvitkløver, eller alexandrinekløver men ikke rødkløver. En bie klarer ikke å stikke sin ’tunge’ i en rødlkløverblomst. Etter blomstring av honningurten starter kløveren og biene fortsetter med å hente nektar.

Sommeraster, kalifornievalmue, hagepoppelrose er også blant de mer populære sorter i kjøkkenhagen. Gradvis har vi kommet til slutten av juli, begynnelse av august, og lyng, den siste viktige nektarkilde for biene, begynner å blomstre.

Med lyng blir sesongen avsluttet og etter en travelt sesong kan bifolket gå i et velfortjent vinterro. Ved siden av all honning de har laget har de samtidig sørget for at blomster og trær har blitt pollinert og kunne utvikle sine frukt og frø.

Frø til bie- og humleplanter finner du her

av Loes van Alphen

Det er søndag, og ifølge såkalenderen fra Maria Thun er dette en fruktdag. Det fine med alle vekster som forkultiveres er at det er så lett å følge såkalenderen. Jeg planlegger allerede noen dager eller uker i forkant når jeg skal så det ene eller det andre. Det er aldri en utfordring med været.

I dag skal jeg så tomat, paprika og aubergine. I mitt lille drivhus kan jeg ha femten planter som må bindes opp. Av den type vekster bruker jeg gjennom året mest tomater, og for å dekke hele årsbehovet bestemmer jeg meg for å ha åtte planter. I tillegg blir det to vinbærtomatplanter (tomater på størrelse av en stor rips som er morsom å bruke hele i forskjellige matretter), tre agurkplanter og to melonplanter. Langs kantene skal jeg dyrke de lavere vekstene som paprika og aubergine, physialis og salater som namenia og ruccola.

Etter planleggingen forbereder jeg ett pluggbrett som passer akkurat til antall frøene jeg skal så. Jeg sår alltid to ekstra av hver sort siden ikke alle spirer.

Når jeg tar ut frøene undrer jeg meg, hver gang er jeg like forbauset over at det i de lille prikkene ligger mulighetene til alt som gror. Ut fra noe få millimeter kommer høye planter med flere titalls tomater, store kålhoder, fargerike blomster. Hvordan er det mulig at alt dette ligger godt gjemt i de små frøene?

I oppalsrommet begynner det å bli grønt. Prydplantene har fått sine første blader og den hengede sibirertebusken har til og med blomster. Dette er for tidlig egentlig, så jeg skal finne en løsning på det til neste år.

Purren og kepaløken som jeg har sådd siste uke, kommer forsiktig opp fra jorden. Det er så fint å se hvordan purren utvikler seg. At spirene kommer foldet ut fra jorden, og strekker seg etterhvert, ofte med frøkapselen fortsatt på toppen.

Vi spiser fortsatt purren fra ifjor. Den har ligget lagret med røttene på i drivhuset under et gammelt ullteppe. Purren var frossen frem til denne uke og har holdt seg bra, men nå skinner solen og det blir varmere i drivhuset. Purren tiner og de ytterste bladene blir dårlige. Snart skal jeg rense de og flytte de ned i kjelleren, så har vi purre en stund til på middagsbordet. Jeg er fornøyd med mengden på purren fra i fjor, så jeg sår samme mengde i år.

Mindre fornøyd er jeg med tykkelsen. Det er så lett å si at man skal plante purren ut når den er så tykk som en blyant, men det fikk jeg ikke alltid til. Jeg brukte vanligvis bare såjord og gjødslet plantene en gang i uken med vann som jeg hadde rørt fersk kumøkk ut i. Nå har jeg sådd frøene i en blanding av kompostert kumøkk og såjord. Jeg bruker også en dypere kasse i stedet for de vanlige såkassene, slik at røttene kan gå lenger ned. For å få kraftigere planter klipper jeg regelmessig av toppene, og når de til slutt er så tykke som en (tynn) blyant er det på tide at de blir flyttet ut.

av Loes van Alphen

Det nye året er allerede mer enn en måned gammel. Det er fortsatt vinter og alt er dekket under et tynt lag med snø. Bladene fra fjorårets grønnkål som vi ikke har spist, henger tungt under vekten av snøen. Snøen har grå flekker fra asken jeg strør ute i hagen når peisen tømmes. I urtehagen stikker flere tørre stilker ut av snøen.

Men de første tegnene på at våren kommer er her. Solen kommer over trærne og lengre inn i hagen. Til og med huset har fått sine første solstråler. De små fuglene i skogen og rundt huset kvitrer. Hønsene legger flere egg, og påfuglene, som har vært helt stille gjennom vinteren, skriker nå når de går rundt i snøen. Vi har hentet opp fuchsia-plantene fra kjelleren hvor de har vært i ro gjennom vinteren. Nå står de i oppalsrommet i lyset og får litt mer varme. Selv om temperaturen i oppalsrommet fortsatt er lav begynner buddleja, physialis og rosmarin, som overvintret der, allerede å spire. For 2 uker siden, på 2. februar, var det Maria lysmesse. I gamle dager ble dette kalt bondens nyttår, nå starter den nye sesongen. Denne dagen er halvveis mellom vintersolverv og vårjevndøgn.

Jeg begynner å glede meg over den nye sesongen som står foran døren. Jeg drømmer om alle grønnsakene og blomstene som kommer til å vokse. Dette blir tredje sesongen her på Solhagen og jeg prøver å forestille meg hvordan det kommer til å se ut dette året. Hvilke vekster skal stå hvor i neste steget av vekstskifteplanen? Skal jeg ha flere blomster mellom radene?

Og da, mens jeg fantaserer over vakre blomster og grønnsaker, har planleggingen begynt. Den første forberedelsen er å lage en liste med alt jeg har lyst til å dyrke dette året. Hva dyrket jeg i fjor, skal jeg gjøre det samme dette året, er det andre grønnsaker jeg gjerne vil prøve ut? Var mengdene riktige slik at vi kunne spise grønnsaker fra egen hage året rundt? Er det flere blomster enn de jeg hadde i fjor som er bra for biene?

Frøene fra i fjor oppbevares i et rom på låven, men nå henter jeg de inn i huset og kontrollerer posene. Jeg ser etter om det fortsatt er nok frø fra de vekstene jeg har valgt, og jeg sjekker hvor gammel de er. Jeg føler meg alltid usikker på å bruke frø fra i fjor eller forfjor. Det er ikke en god start på sesongen å bruke frø av dårlig kvalitet. Men nå har jeg lært mye av denne artikkelen.

Etter jeg har funnet ut hva jeg trenger i tillegg, kan jeg bestille frø hos Solhatt.

av Jasper Kroon

Startskuddet for et nytt vekstsesong har gått: de første spirene av paprika og stemorsblomst stikker hodet opp fra jorda, og snart skal også tomatene sås.

Jeg har dyrket grønnsaker i 30 år allerede, men lærer fortsatt noe nytt hvert år. Man lærer av ting som har gått bra, men ikke minst av ting som har gått dårlig. En ting er i alle fall sikkert: hver sesong er annerledes og byr på nye utfordringer. Og det fine er: hvert år begynner man med blanke ark. Er du nybegynner? Kast aldri inn håndkleet etter første året!

I denne bloggserien følger vi i hovedsak grønnsaks- og blomsterhagen til Loes van Alphen gjennom hele vekstsesongen. Loes bor på et småbruk i Løten kommune, og har mange års erfaring innen økologisk og biodynamisk hagebruk. Vi er så heldige at vi har fått Loes med i teamet vårt fra 1. januar i år. Den røde tråden i bloggen vil bli kretsløp og mangfold i hagen.

En hage kan være så mangt: fra å ha noen potter på balkongen, eller en kolonihage i byen, til å være nærmest selvforsynt med grønnsaker på eget småbruk. Det finnes ingen bestemt oppskrift på hvordan du dyrker grønnsaker. Det finnes mange forskjellige løsninger. I tillegg påvirkes resultatet av mange faktorer: jordsmonn, tilgang til vann og næring, mikroklima, sortsvalg, samt skadelige insekter og sykdommer, for å nevne noe.

I ukene før vekstsesongen braker løs skal vi skrive blant annet om jord- og jordlivet, forkultivering, vekstskifte og gjødsling. Men det første innlegget skal handle om frø! Frø av god kvalitet er nemlig et viktig grunnlag for en god avling.

Lykke til med en ny vekstsesong!

Frøavl i historisk perspektiv

Før 1800 brukte bøndene verden over såvarer som de enten hadde produsert selv, eller byttet med naboene. Sortene som ble brukt hadde gjennom dyrking og seleksjon over lengre tid blitt tilpasset de lokale forholdene. Typisk for slike landsorter er en stor genetisk variasjon mellom enkeltplanter. Det var vanlig praksis å velge ut de beste plantene til å avle videre med.

På begynnelsen av 1800-tallet ble de første frøforretningene etablert i blant annet Nederland og Frankrike. Økt kunnskap om arvelighet og systematisk krysning førte til at ble utviklet nye sorter som ga mye høyere avling enn landsortene. Sakte men sikkert ble landsortene byttet ut med nye sorter. Den første norske frøforretningen ble startet av Johan Olsen i Oslo 1833.

I andre halvdelen av 1800-tallet begynte norske bønder i økende grad bruke utenlandske grønnsakssorter, blant annet fra Nederland og England. Men da første verdenskrigen brøt ut i 1914 ble det slutt på all frøimport. For å opprettholde frøforsyningen oppnevnte staten en frøavslkomite, og med økonomisk støtte fra staten fikk norsk frøavl på kort tid et betydelig omfang. På 1920 tallet hadde norsk frøavl sin stortid. I 1921 ble det for eksempel avlet 15.000 kg kålrotfrø og 17.000 kg ertefrø, noe som var nok til å dekke Norges behov. På denne tiden ble det til og med eksportert frø av sukkererter til Danmark. Mye av det gamle norske sortsmaterialet stammer fra denne perioden.

Fra 30-tallet og utover kommer importen av grønnsaksfrø i gang igjen. Variabel frøkvalitet og ujevn tilgang til norsk produsert såvare av grønnsaker førte til at importen ble stadig viktigere i etterkrigstiden.

Hybridisering (1) førte på 70- og 80-tallet til at nye sorter ga stadig bedre avlinger. Dette førte at de norske sortene etterhvert ble utkonkurrert. Det ble enklere og billigere å importere de nyeste sorter fra utlandet enn å satse på stadig mer kostnadskrevende sortsutvikling i Norge.

Genetisk mangfoldet trues

Dagens sortsutvikling foregår i stadig større grad på DNA-nivå på et laboratorium. Gjennom DNA-analyser vet planteforedlere akkurat hvilken DNA-sekvenser er koblet til hvilken egenskaper. Med denne teknikken kan man rask oppnå resultater hvis man for eksempel vil avle en lilla tomat. Men man ser ikke hele planten lenger, man ser kun enkeltegenskaper. De viktigste målene for sortsutvikling har blitt ensartethet, høy avling og utseende. Men hva med kvaliteten, ernæringsverdi og smak?

Konvensjonell sortsutvikling har distansert seg mer og mer fra det primære landbruket. Det som før var en naturlig del av arbeidet på en gård, har blitt en global industri. Utviklingen har ført til at de 3 største selskaper kontrollerer over 50% av det globale såvaremarkedet. Samtidig har, i løpet av de siste 100 år, en stor del av det genetiske mangfoldet innenfor kulturplanter forsvunnet.

Mangfold fremfor utbytte

Allerede på 70-tallet innså en gruppe biologisk-dynamiske bønder i Tyskland at utviklingen gikk i feil retning. De etablerte “Initiativkreis für Gemüsesaatgut aus biologisch-dynamischem Anbau”, et nettverk som startet opp produksjonen av åpen pollinerte (2) sorter under biologisk-dynamiske forhold. I 1985 ble Allerleirauh GmbH, forløperen til Bingenheimer Saatgut AG, etablert. Allerleirauh fikk ansvaret for rensing, kvalitetsanalyse og salget av frøene avlet av nettverket. I 1994 oppsto det et nytt initiativ: den ideelle foreningen Kultursaat. Formålet til denne foreningen er å bevare eldre sorter og utvikle nye åpen pollinerte sorter ‘on-farm’ egnet til økologisk og biologisk-dynamisk produksjon. Istedenfor å sette sammen nye sorter på et laboratorium, velger Kultursaat å utvikle sorter ute på åkeren.

Nå, etter snart 40 år med biologisk-dynamisk og økologisk frøavl i Tyskland, etableres det stadig nye initiativ rund om kring i Europa. Fra før finnes det blant annet Reinsaat i Østerike, Sativa Rheinau i Schweiz og de Bolster i Nederland. Senest i fjor ble det startet initiativ for biodynamisk frøavl i Portugal og Storbritannia, henholdsvis Sementas Vivas (Levende frø) og Seed Co-operativ.

Muligheter for frøavl i Norge

Solhatt økologiske hagebruk har tatt på seg oppgaven å fremme åpen pollinerte grønnsakssorter og økologsik frøavl i Norge. Solhatt ble etablert i 2011 og startet med egen frøavl året etter. Våren 2016 fikk Solhatt også godkjenning for å pakke og merke Demetergodkjent såvare.

I samarbeid med flere økologiske og biologisk-dynamiske bønder har Solhatt etablert et nettverk av frøavlere i Norge. Målet er å avle frø av åpen pollinerte sorter som egner seg til dyrking under norske forhold. Så langt har vi blant annet Lislerud gård, Frilund gård, Nordre Braathu, Fokhol gård og Alm Østre med på laget. Du kan lese mer om disse produsentene her.

Cirka 100 år etter at frøavlen sto på bar bakke spirer et nytt initiativ for frødyrking i Norge!

(1) En F1-hybrid er første generasjons avkom etter en krysning av to ulike innavlslinjer. F1-hybrider er meget ensartet, både genetisk og i utseende, og har ofte stor vekstkraft. Når man avler frø av F1-hybrider føres disse egenskapene ikke videre til neste generasjon, og er dermed ikke brukbar som såfrø.
(2) Frøene av åpen pollinerte sorter gir nye planter som i stor grad ligner foreldreplantene, og disse egenskapene vil igjen føres videre til de neste generasjonene. Sortene er langt på vei ensartet i utseende, men har en bred genetisk variasjon.

Les intervju med Solhatt i tidskriftet Økologisk Landbruk.