av Loes van Alphen
Det er søndag, og ifølge såkalenderen fra Maria Thun er dette en fruktdag. Det fine med alle vekster som forkultiveres er at det er så lett å følge såkalenderen. Jeg planlegger allerede noen dager eller uker i forkant når jeg skal så det ene eller det andre. Det er aldri en utfordring med været.
I dag skal jeg så tomat, paprika og aubergine. I mitt lille drivhus kan jeg ha femten planter som må bindes opp. Av den type vekster bruker jeg gjennom året mest tomater, og for å dekke hele årsbehovet bestemmer jeg meg for å ha åtte planter. I tillegg blir det to vinbærtomatplanter (tomater på størrelse av en stor rips som er morsom å bruke hele i forskjellige matretter), tre agurkplanter og to melonplanter. Langs kantene skal jeg dyrke de lavere vekstene som paprika og aubergine, physialis og salater som namenia og ruccola.
Etter planleggingen forbereder jeg ett pluggbrett som passer akkurat til antall frøene jeg skal så. Jeg sår alltid to ekstra av hver sort siden ikke alle spirer.
Når jeg tar ut frøene undrer jeg meg, hver gang er jeg like forbauset over at det i de lille prikkene ligger mulighetene til alt som gror. Ut fra noe få millimeter kommer høye planter med flere titalls tomater, store kålhoder, fargerike blomster. Hvordan er det mulig at alt dette ligger godt gjemt i de små frøene?
I oppalsrommet begynner det å bli grønt. Prydplantene har fått sine første blader og den hengede sibirertebusken har til og med blomster. Dette er for tidlig egentlig, så jeg skal finne en løsning på det til neste år.
Purren og kepaløken som jeg har sådd siste uke, kommer forsiktig opp fra jorden. Det er så fint å se hvordan purren utvikler seg. At spirene kommer foldet ut fra jorden, og strekker seg etterhvert, ofte med frøkapselen fortsatt på toppen.
Vi spiser fortsatt purren fra ifjor. Den har ligget lagret med røttene på i drivhuset under et gammelt ullteppe. Purren var frossen frem til denne uke og har holdt seg bra, men nå skinner solen og det blir varmere i drivhuset. Purren tiner og de ytterste bladene blir dårlige. Snart skal jeg rense de og flytte de ned i kjelleren, så har vi purre en stund til på middagsbordet. Jeg er fornøyd med mengden på purren fra i fjor, så jeg sår samme mengde i år.
Mindre fornøyd er jeg med tykkelsen. Det er så lett å si at man skal plante purren ut når den er så tykk som en blyant, men det fikk jeg ikke alltid til. Jeg brukte vanligvis bare såjord og gjødslet plantene en gang i uken med vann som jeg hadde rørt fersk kumøkk ut i. Nå har jeg sådd frøene i en blanding av kompostert kumøkk og såjord. Jeg bruker også en dypere kasse i stedet for de vanlige såkassene, slik at røttene kan gå lenger ned. For å få kraftigere planter klipper jeg regelmessig av toppene, og når de til slutt er så tykke som en (tynn) blyant er det på tide at de blir flyttet ut.